En introvert skoleleders bekjennelser

Jeg har lært noe nytt - om meg selv. Noen har satt ord på hvordan jeg er. Heldigvis. Jeg er introvert.

Jeg er ikke asosial. Jeg er ikke redd for folk. Jeg trives sammen med andre. Men jeg får ikke energien min fra samspillet med andre. Tvert i mot: Jeg blir veldig sliten av å være sosial over lengre tid, og trenger å koble av i rolige omgivelser.

Dette er jo egentlig ikke noe nytt. Jeg har alltid vært litt innadvent, i alle fall frem til du blir kjent med meg. Jeg er ikke den som tar ordet i store forsamlinger, eller som rekker opp hånda til en hver til på forelesninger. Dette har også forskjellige personlighetstester vist. På rektorutdanningen tok vi Jungs typeindeks. Den viste at jeg var en INTJ. Introverted iNtuitive Thinking Judging. Etter hvert som vi jobbet mer med dette, ble det veldig interessant.

I det siste har det vært litt fokus på dette med introvert ledelse. Kan virkelig en leder være introvert? DN hadde en artikkel om dette den 14.04 og Dagsavisen en reportasje med beslektet tema den 21.04. Det er utrolig kjekt å lese om andre som opplever det samme som meg selv. Et av spørsmålene som blir reist er om ekstroverte, altså de som får energien sin av å være sammen med andre, har blitt favorisert i jobbsammenheng? Rent umiddelbart tenker jeg: JA! Tenk bare på den mest vanlig ansettelsessituasjonen: Intervju. "Hva er dine sterke sider?", "hvorfor er DU rette person for oss?". En veldig introvert type vil raskt bli ekskudert hvis intervju er eneste kriterium. Samtidig har jeg intervjuet MEGET ekstroverte folk, og jeg merket at jeg har vært skeptisk til å ansette dem. Kanskje fordi jeg er redd de vil ta "mye plass" i et kollegie.
Jeg tror jeg må revidere intervjumalen min igjen.

Jeg har selv blitt intervjuet noen ganger, og mitt første intervju var helt forferdelig. Jeg gruet meg så mye at de fikk nok neppe noe godt inntrykk av meg. Fikk heldigvis jobben likevel. Nå er jeg mer trenet i situasjonen, og greier meg rimelig bra. Men jeg forbereder meg godt: Hver kveld når jeg går tur med bikkja, går jeg gjennom situasjonen i hodet. Hva vil de spørre om? Hva må jeg ha noen tanker om? Etter intervjuet er jeg helt utslitt, og ønsker bare å være alene. Lade opp igjen. Etter en stund er jeg klar for å prate med noen om situasjonen, i frykt for at jeg har sagt noe veldig dumt.

Jeg kjenner meg veldig igjen i en "skrekksituasjon" for introverte: Direkte spørsmål til meg i plenum der det blir forventet at jeg har et svar - uten at jeg er forberedt. Som elev og student mislikte jeg sterkt de lærerne som stilte direkte spørsmål til alle i hytt og pine uten at man måtte rekke opp hånda for å si noe. Trøste og bære. I de timene fikk jeg ikke med meg noen ting. Jeg satt bare å tenkte på hvilke spørsmål læreren kunne finne på å stille meg, slik at jeg kunne forberede et svar.

Dettte har relevans for oss som jobber i skolen. Elevene våre er så forskjellige, og mange sitter nok med den samme klumpen i magen som jeg gjorde. Som lærer har jeg syndet her. Ofte.

Som skoleleder har jeg mye omgang med folk, noe som tross alt gjør jobben interessant. Men jeg setter stor pris på de øktene på kontoret, uten forstyrrelser. Ikke at de blir så lange bestandig. Det er mange telefoner som ringer og ansatte som trenger råd og hjelp. Og dette må hånderes profesjonelt. Det er jo ikke deres problem at jeg er introvert. Dette er en treningssak. Man blir vant til det, og man kan bli bedre på det. En egenskap kan forbedres. Når jeg kommer hjem er jeg ofte lite snakkesalig. Trenger tid for meg selv til å reflektere over dagen, og til å samle energi. Ikke bestandig like enkelt å være kone som gjerne vil snakke med mannen sin om hvordan dagen har vært.

For noen år siden, før jeg hadde stiftet familie, jobbet jeg som dykkeleder på Kreta. Der skulle jeg ta godt hånd om våre kunder, og sørge for at de fikk en positiv førsteopplevelse knyttet til dykking. Jeg måtte være utadvent hele dagen, og det var ingen mulighet for å ha litt tid i rolige omgivelser. Når kvelden kom var jeg helt tappet for energi. Heldigvis fant jeg løsningen: Å sitte på terrassen, se på solnedgangen, lese i en god bok, med noe godt i glasset gjorde underverker. Det er nå i det siste jeg virkelig har forstått hvorfor.

Jeg er fremdeles glad i å sitte på terrassen, se på solnedgangen, lese i en god bok, med noe godt i glasset.